Å gjøre forskning om til gode beslutninger på under 17 år

Av Hilde Garlid

Forskning viser at det tar i gjennomsnitt 17 år fra kunnskap er forsket frem til det blir tatt i bruk i samfunnet. Så mye som 17 år, tenkte Randi Wågø Aas, det må da være mulig å få kunnskap til å flytte seg fortere enn det? Så startet hun Sense of Science.

Kunnskapen blir ikke brukt

Vi liker å tro at vi lever i et samfunn hvor folk og institusjoner med makt og myndighet tar beslutninger på vegne av oss andre basert på faktisk og etterprøvbar kunnskap, og at de i mindre grad styrer etter synsing, påvirkning og personlige erfaringer. Realiteten er dessverre ikke slik. Problemet er ikke at det ikke finnes forskning, eller at det ikke blir forsket på viktige samfunnstema og felles utfordringer. Nei – det blir produsert store mengder med forskningsbasert kunnskap, innen alle samfunnsfelt. Likevel er gapet stort mellom hva vi vet og hva vi gjør.

Ser vi på dette gapet som en klokke som tikker, fra forskeren trykker på en publiseringsknapp til lederen på et sykehjem eller en statsminister faktisk tar kunnskapen i bruk, så går det i gjennomsnitt 17 år. Det viste i alle fall en oppsummering som ble gjennomført i helsetjenesten for 17 år siden. Og problemet er fortsatt ikke løst.

Høna eller egget

Det har gått mer enn 17 år siden Randi Wågø Aas første gang undret seg over om de tiltakene som hun og hundrevis av andre i helsevesenet ble satt til å iverksette på vegne av det norske samfunnet var effektive. I 1991 jobbet nyutdannede Randi Wågø Aas i kommunehelsetjenesten. Allerede da lurte hun på hva som faktisk var kunnskapsgrunnlaget for de beslutningene som ble tatt om hvordan helsetjenesten løser oppgavene sine i praksis. Gjør vi dette på bakgrunn av noens erfaringer, synsing, eller ligger det etterprøvbar vitenskap i bunn, tenkte unge Aas.

«Vi har tre kilder til kunnskap: Brukerkunnskap, fagpersoners erfaringer og forskning som kan dokumentere om noe virker eller ikke. Det er nå spesielt det siste vi trenger å ta mer i bruk når vi skal ta store og små beslutninger på vegne av andre», sier Randi Wågø Aas, som er professor i arbeidshelse ved Universitetet i Stavanger og OsloMet, og selv forsker på langtidsfravær blant sykmeldte og skolefrafall blant elever i videregående skole. «Utfordringen er ikke mengden forskning. Utfordringer er å få forskningen til å få en konkret anvendelse. De som jobber i praksisfeltet synes det er vanskelig å omsette forskning til praksis. De synes implementeringen er vanskelig, både språklig og kulturelt. Derfor går de ofte heller til andre kilder enn forskning når de trenger råd, og lar forskerne holde på med sitt», sier Aas.

Oversetting av forskning er krevende

Selv om hun er forsker selv, synes hun faktisk ikke det er så underlig. Det å vurdere forskning er i seg selv en hel vitenskap; med metoder, verktøy og koder som skal knekkes. «Det er populært blant politikere og beslutningstakere å si «forskning viser …», men én forskningsrapport eller en forskningsstudie viser som regel svært lite. Det er summen av forskning på feltet som trygger svarene og som gir reelle fakta, så langt. Vi trenger derfor å kunne sammenfatte og analysere store mengder med forskning, før vi har et godt grunnlag for å ta beslutninger», sier Aas.

«Vi trenger derfor å kunne sammenfatte og analysere store mengder med forskning, før vi har et godt grunnlag for å ta beslutninger»

RANDI WÅGØ AAS, GRUNNLEGGER FOR SENSE OF SCIENCE

Er det forskerne eller praktikerne sitt problem at denne forflyttingen går så tregt? «Forskerne må gå foran. Akademia må prøve nye måter å nå fram til dem som skal bruke forskningen deres i praksis», sier Aas. «Og sørge for at forskningen er så relevant at den blir brukbar».

Making Sense of Science

«Å bidra til å bryte ned denne barrieren mellom forskning og beslutninger i praksis og politikk har engasjert meg siden 90-tallet», sier Aas, som absolutt ikke har latt det bli med undring eller snakk.

Å gjøre forskning tilgjengelig, i en form og i et språk som gjør det forståelig og anvendelig er hennes største visjon og misjon. Hun har hentet inspirasjon og ideer både i Norge og USA; hun har vært innom forskningsformidling via de fleste medium, men nå tar hun teknologien og forretningsmodeller til hjelp.

Sense of Science heter selskapet, med akronymet SOS og slagordet «Making Sence of Science». Sense of Science driver ikke med forskning og oppsummeringer selv, men nyttiggjør seg av forskning som allerede finnes, i åpne, søkbare kilder. I Sense of Science rydder, analyserer, oversetter og presenterer de funnene slik at praktikerne og politikerne kan finne det, forstå det og ta det i bruk. Sense of Science driver med det som kalles kunnskapstranslasjon.

«Vår nyeste tjeneste heter digwis, som står for digital wisdom. Her lager vi fem minutters presentasjoner som i sum kan ha over 100 forskningsprosjekter som kildegrunnlag, som til sammen viser hva 20.000 personer har brukt 300 forskningsårsverk for å jobbe fram. Stilig? Ikke sant», ler hun.

Målet er å bygge opp en web-tv for forskning hvor du med søkefunksjoner får presentert et sammendrag av hva forskning viser, i et språk og en formidling som faktisk gjør oss bedre i stand til å ta kunnskapsbaserte avgjørelser. Det sikrer etterprøvbarhet, og at alle kan gå til kilden selv og få vite hva forskningen faktisk har vist, og ikke vist.

«Vi står nå overfor noen av de største utfordringer på vår klode, og det er sådd usikkerhet om politikerne er i stand til å bygge politikken på den beste tilgjengelige kunnskapen. Beslutningsprosessene i samfunnet må bli mer kunnskapsbaserte hvis vi skal evne å løse de store problemene. Hvis nye generasjoner skal gå fremtiden tryggere i møte, trenger vi først å bli oppmerksom på hva dette gapet innebærer,» skriver Wågø Aas i en kronikk i Stavanger Aftenblad.

Hun mener Sense of Science fungerer som en av flere broer mellom forskning og beslutningstakere, og visjonen er å bidra til flere kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet.

Mange ulike samfunnsområder

Det er ikke vanskelig å tenke seg samfunnsområder hvor fornuft og fakta, mer enn følelser og synsing, bør ha innflytelse på beslutningstakerne.

«Klima og ernæring er to helt opplagte tema. Gunnhild Stordalen og organisasjonen Eat Foundation er det nærmeste vi kommer andre som gjør det samme som Sense of Science. Stordalen inkluderer forskning i sin formidling, og viser hvordan det får konsekvenser i politikk og praksis, sier Aas.

Selv forsket hun på et svært kostbart samfunnsproblem i Norge; nemlig tjenester til sykmeldte og uføre.

«En tredel av statsbudsjettet går til Nav, og 700.000 personer står i dag utenfor arbeidslivet. Sykefravær har en enorm kostnad både for stat og næringsliv. Så mange ulike aktører i samfunnet har interesse av slik forskning, og det er et politisk felt med store omkostninger. Det finnes også mye forskning, men likevel har vi lite kunnskap om effekten av tiltakene vi tilbyr for å redusere sykefraværet. Det er mildt sagt superfrustrerende for oss som vet at nasjonal og internasjonal kunnskap ligger der og venter», sier Aas.

Forskning ut til folket

Men tiden er trolig moden for Sense of Science nå. «For hva gjør vi i dag når vi møter et praktisk problem? Nå er trolig timingen bedre enn noen gang», sier Aas, som viser til suksesser for webformidling som TED-talks og Khan-akademiet. «Tiden er endelig rett for å lansere aboonementtjenesten digwis som Sense of Science jobber med», sier hun. Og viktigst av alt – du abonnerer ikke bare på de største og viktigste kunnskapsoppsummeringene, du får også en implementeringspakke på kjøpet. Det har forskning vist – at det er ikke nok å gjøre forskningen kjent, det må også legges innsats ned i å få den omsatt til endret praksis og bedre beslutninger.

Drømmen om å bidra med forskningsbasert beslutningsgrunnlag på en effektiv og forståelig måte, er høyst levende. «Sense of Science jobber med både digital oversiktsformidling og beslutningstøtte, men først og fremst er det massekommunikasjon. Vi må til en viss grad gjøre forskning til underholdning for å lykkes», sier hun.

«Innovasjonspark Stavanger og Validé er viktige hjelpere. Via programmet ITSA har vi lært at vi må bruke forretningsmodeller for å lykkes med å nå ut med forskningen», sier Aas.

Stor jobb å få forskningen ut

-Det må da være vanvittig mye forskning som dere skal få ut? «Ja, men slik kan vi bygge muskler når mange temaer jobbes med parallelt. Vi kan ikke love digwis-tjenesten på alle tema, men dette vil kunne vokse, og vokse raskt, sier Aas fordi behovet er ikke nasjonalt, men internasjonalt. Søker du på google etter «The know-do-Gap» er det tusenvis av treff som viser at dette er en global utfordring på globale samfunnsproblemer».

Hvor mange år av kunnskapsgapet må Sense of Science kunne tette for å si at du kan si at du har lykkes? «Vi har lyktes dersom vi klarer å flytte gjennomsnittstallet fra 17 år i dag til to år for de samfunnsproblemer vi tar tak i. Vi trenger et halvt år på å få forskningen ut, og ett og et halvt år for å bidra til implementeringen av denne kunnskapen. Det er realistisk fordi dominoeffektene vil hjelpe oss», avslutter Aas.

Tidligere publisert på nettsidene www.valide.no og www.innovasjonspark.no